oddhenrys

Litt ironisk at det første man blir servert etter en synskorrigerende laseroperasjon, er et par briller. Det var imidlertid akkurat det som skjedde, i det jeg skulle ta mine første steg som brillefri. Enda godt at Argus har fulgt med i timen, når det kommer til brillemote ...

Jeg kaller dem for Northugbrillene, og jeg bruker dem når jeg sover, leker med unga, eller når det er innbruddstyver i huset.

For sikkerhets skyld :)

Vi bloggas!

Odd Henry

Etter ukevis med forberedelser, grubling og blogging, kan jeg herved erklære meg selv som brillefri. Jeg har gjort det! Jeg har operert meg!

Noen skarve minutter på benken til Willy var alt som skulle til. Det hele var unnagjort på bare 10 minutter. Jeg skal ikke lyve og si at det var de beste ti minuttene av mitt liv, men det er muligens de beste ti minuttene jeg har investert i livet mitt så langt.

Selve behandlingen gikk veldig greit for seg. Litt høy puls og nerver i starten, men det roet seg etter hvert. Det gjorde aldri vondt på noe som helst måte, men det var tidvis ubehagelig. Under operasjonen konsentrerte jeg meg egentlig mest om å ikke røre påøyene. Det gikk også overraskende bra. Jeg fikk til og med skryt av Willy etterpå :)

Til sammenlikning, er det hundre ganger verre å dra til tannlegen.

Jeg kommer til å skrive mer om mine umiddelbare erfaringer etter operasjonen i neste innlegg. I mellomtiden kan dere kose dere med filmen fra operasjonsdagen.

God fornøyelse. Vi Bloggas!

- Odd Henry

Forundersøkelsen gikk jo som den gikk, og Willy konkluderte i forrige uke at jeg kan fikse synet mitt med laser ... JIPPI ! ... eller?

Jeg har jo hatt disse øynene mine en stund nå, og jeg føler meg trygg på å si at de har blitt en del av meg, og jeg en del av dem. Vi har opplevd mye sammen, mine øyne og jeg. Sammen har vi sett verden. I alle fall Tønsberg, og store deler av Vestfold. Om ikke alt har vært i fokus, så har vi i det minste vært sammen om opplevelsene. I alle fall konturene av opplevelsene. Og hvilke konturer det har vært!

Utsikten fra Slottsfjellet, havet ved Verdens Ende, han grekeren som selger skinnbelter på torvet om sommeren; jeg har sett det alt sammen. På min måte.

Plutselig føler jeg det som om jeg svikter en god venn. Som om jeg sier til øynene mine at de ikke er gode nok, og at jeg har gått endelig lei av skråblikket de har servert meg de siste tjue åra. Slutt på skjeive dager liksom. Tidligere har jeg jo kunnet skjule mine hensikter bak en ny brille. Jeg har kunnet glede både meg selv og mine øyne med et smykke på nesen, uten at det ble noen krangel av det. Selv om jeg i utgangspunktet har utstyrt synet mitt med krykker. Synskrykker!

Nå veit jeg at synskorrigerende laser ikke er det samme som en øyetransplantasjon. Jeg veit at det etter operasjonen, fortsatt vil være mine egne øyne som beskuer verden. Men det er like fullt et inngrep på kroppen min. Jeg skal frivillig endre noe på meg selv, og jeg er redd det vil gjøre noe med meg forbi det rent praktiske.

Kommer jeg til å bli som dem som putter silikon i puppene sine, og skryter av det til alle sine brystfrie venninner? Eller kanskje kommer jeg til å savne brillene mine så mye at jeg velger å bli en sånn pretensiøs tulling, med briller uten styrke. Gjør jeg det, er sannsynligheten stor for at jeg også kommer til å danse foran den første rullestolbrukeren jeg treffer på gata. Fysj! Jeg vil jo mye heller se ut som en tulling, fremfor å være en.

Jeg som trodde dette skulle være bare fryd og gammen. Nå sitter jeg her, i min lille stue på Nøtterøy, og har en aldri så liten identitetskrise. Kan jeg gjennomgå denne operasjonen, og fortsatt være stolt av den jeg er? Burde jeg ikke være fornøyd med slik jeg er i dag? Jeg sitter nå engang ikke lenket til en rullestol. Har jeg virkelig tenkt å gjennomgå en såpass stor og kostbar greie, over en bagatell som dette?

Dette ble med ett mye vanskeligere enn jeg, frem til nå, har forestilt meg.

VI BLOGGAS!

Forundersøkelsen nærmer seg slutten, og på nest siste stopp kommer det gode nyheter på bordet. Jeg KAN laseropereres! Willy, som er en av legene på Argus, anbefalte noe som heter lasik. Det tar bare ti minutter, også kan jeg visstnok gå på jobb allerede etter et par dager etter operasjonen. Og Willy, han har dritpeil på laser. Han har utført over 12 000 operasjoner. Dessuten er det den samme behandlingen som astronautene til NASA får.

Fett!!

Jeg trodde jeg var den eneste i Norge med et moderne dobbeltnavn, men det var før jeg traff Svein Magne. Han er optiker på Argus, og det var han som tok de nødvendige testene av synet mitt under forundersøkelsen. Mye av det som skjedde her, har jeg jo vært igjennom på vanlige synstester hos optikeren min, bare at Svein Magne hadde mange flere kule apparater. Jeg måtte sette haka mi på utallige maskiner, og fikk til og med se et fancy databilde av øynene mine.

De øyedråpene, som han gav meg mot slutten av undersøkelsen, svei ganske mye og gjorde at jeg hverken klarte å fokusere, eller se tydelig resten av dagen. Veldig rar følelse. Nesten som å være et engangskamera med ølbriller  ...